Det er ikke helt uvanlig å ha «vokt dem for hunden skilt» utenfor hus og boliger hvor familiene som bor der har en firbent venn i huset. Begrunnelsen for skiltet er ikke nødvendigvis at den firbente vennen er så farlig, men skiltet er satt opp mest for å skremme utenforstående til ikke å ta seg til rette på ens eiendom.

Jeg har i flere saker i foreningen kommet over «lure» kunder / byggherrer som har som forretningside å være kranglete. Jeg har også erfart i mitt virke som advokat at visse kontraktsmotparter bevisst går inn for å vri på sannheten, lyge og oppkonstruere og vidløftiggjøre saker for å trette ut en ærlig motpart. Dessverre så lykkes slike opportunister altfor ofte. De har gjennom årelang trening lært seg at det er mye penger å hente på å være vanskelig og de krangler på den minste ting. Dessverre er det slik at disse kundene / byggherrene i stor grad er beskyttet av streng forbrukerlovgivning henholdsvis i bustadoppføringslova og håndverkertjenesteloven. Det vil dessverre si at slike luringer ofte kan vinne frem med urimelige krav.

I mange tilfeller gjemmer slik kunder seg bak frarådingsplikten. Frarådingsplikten er en skummel affære som fort kan bite dere i halen som utførende. Jeg erfarer ofte at avtalene som inngås er muntlige, også når dere fraråder. Det er god stemning og dere sjarmerer og viser fagkompetanse og overvinner kunden etter alle kunstens regler. Partene finner hverandre som et godt parti og lykken er til å ta og føle på, men så kommer det skyer i horisonten og lykken snur. Kunden blir sur, som kunder ofte blir, han har, ved en feil, mottatt regning med for mange timer eller noe annet har skjært seg. Misbilligelse og mistenksomhet avløser tilliten som var vunnet fra starten av. Kunden begynner å lete med lys og lykter. Han har ingen tro på fagmannen lengre, ei heller de tilsendte fakturaene og betalingsvilje hans er totalt fraværende. Herfra og ut er det ikke lenger noen solskinnshistorie og i stedet for å bygge flotte murhus eller bad blir tiden deres fylt av konflikt og krangel med en lite løsningsorientert kunde.

Det er også dessverre slik at det er noen kunder som bevisst går inn i en avtale med en skummel plan om å lure håndverkeren inn i løvens hule og inn i ansvar. Enden på visa er at forbrukeren sitter igjen med en grei gratis løsning og penger på bok.

I en sak jeg var borte i for en god stund siden ba byggherren om hjelp til å tette et lekk bad. Det var flere fagfolk inne og gav råd, og konklusjonen til samtlige var at dette badet måtte totalrenoveres. Kunden var ikke interessert i dette all den tid han skulle bygge nytt bad i et nytt tilbygg til huset og han mente da at det måtte holde med en tetting av gulvet inntil videre. To av tilbyderne trakk seg da, siden de mente at dette ikke vil bli en fagmessig løsning de stod inne for. Den tredje tilbyderen ville, under sterke tvil, gjerne hjelpe kunden sin og sa seg villig til å tette badet på kundens anvisning, men understreket at dette ikke var en fagmessig god nok løsning og at badet måtte vedlikeholdes rund baut. Kunden insisterte og bestilte «sin» løsning og vår mann var hjelpsom og ville forsøke å gjøre vedkommende kunde tilfreds ved å bidra med en reparasjonsløsning som ikke var fullgod. Dette var jo tross alt kundens bestilling og kunden skulle jo lage et nytt bad senere.

Arbeidene ble iverksatt og kunden fulgte tett opp prosjektet med å ta bilder og gå gjennom hva som var gjort daglig. Når arbeidene så var gjort og faktura sendt mente kunden seg berettiget avslag (ubegrunnet) og prutet deretter på den avtalte prisen. Vår mann mente naturlig nok at han hadde levert som bestilt og da måtte kunden betale i henhold til avtalt pris. Kunden ga seg ikke og håndverkeren truet med inndrivelse av kravet. Kunden bestilte så en takstmannsrapport og siden gikk han videre til forbrukerrådet og klaget inn vår mann. Forbrukertvistutvalget gav kunden rett i at han ikke var blitt frarådet i og med at det ikke var noe bevis for at fagmannen hadde frarådet den av kunden bestilte løsning. Forbrukertvistutvalget skriver følgende: «Utvalget finner det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det er inngått avtale om at arbeidet skulle utføres «så bra som mulig», slik innklagde synes å anføre. Forholdet er bestridt av klageren, og det er ikke fremlagt annen dokumentasjon enn innklagdes forklaring. Dersom innklagdes forklaring stemmer, burde de sikret seg dokumentasjon ved å innta forbeholdet i en skriftlig avtale eller lignende. Det bemerkes at et slikt forbehold uansett ikke automatisk ville medført ansvarsfrihet for innklagde, jf. hvtjl. § 17 annet ledd.»

Enden på visen var at vår mann ble dømt til å betale nesten kr 10 000,- etter fradrag for utfakturert beløp og kunden han sitter med et tett badegulv, et finere bad og kr 10 000,- rikere!

Vokt dem for kunden og pass på bevisbyrden!

Jan Gunnar Madsen
administrerende direktør/advokat i Norske Murmestres Landsforening

Dette er Madsens innlegg i trykt utgave nr 4-15 i hans faste spalte «Kort sagt».